Emily ble i alles øyne født frisk.
Så to dager gammel fikk hun diagnosen «mulig epilepsi»
Hun krampet og sov seg gjennom de første månedene.
6 mdr. etterpå diagnosen MPEI. Dyster prognose. Forventet kort levealder. Maks 1-5 år. Multifunksjonshemmet.
Ingen hodekontroll. Ikke sitte. Ikke stå. Ikke krabbe. Ikke gå. Ingen tale. Knapp på magen.
Men Emily ble født som verdens skjønneste jente-baby.
Etter det mest fantastiske svangeskap. Hun krampet men så fikk man kontroll over krampene.
«Statestikk gjelder ikke enkeltindivider» sa ei jeg beundrer stort på et foredrag en gang.
For alvor første gang etter Emily`s diagnose så begynte jeg å tro på det!
Statestikk sier kun om de med lignende diagnose har gått gjennom. Hvordan det har vært for dem. Hva man kan forvente. Ikke hva som faktisk gjelder for den enkelte!
Selv om jeg mang en gang frem til det – og mang en gang etterpå- har erindret overlegens ord:
«Husk Åshild, legevitenskapen har tatt feil før»
Selv med hans sorgtunge bekymrede øyne, selv med hans medlidenhet og usikkerhet så øynet jeg et lite håp.
Håp om et godt liv for Emily. Og han fikk rett! Og damen fra foredraget har rett!
Emily har et godt liv.
Tross det andre vil kalle begrensninger.
Tross det fokus man måtte ha på alt hun ikke kan. Alt hun ikke kan få til.
Emily har muligheter! Hun har faktisk muligheter som andre vanlige barn ikke har! Tenk hvilken glede hun sprer rundt seg. Både i barnehagen, på butkken, på legekontoret når vi venter…
Tenk hva hun har lært alle mennesker hun har møtt på sin vei. De hun møter hver eneste dag. Store og små.
De fremskritt hun gjør daglig. Tenk deg det første året med barnet ditt. Husker du alle fremskritt baby`n gjorde nesten daglig? Det opplever vi fortsatt! Og Emily er snart 5 år! 5 ÅR :-) :-) :-) Om 4 mdr. fyller hun 5 år, og jeg tør å tenke tanken på at dagen den skal komme!
Dette er livet vi har fått. Dette er livet hun har fått.
Så da må vi gjøre det beste ut av dette livet. For Emily <3 for de andre jentene og for oss <3
